Om audioter og andre idioter.

Undertegnede er nok petrofil. Mens mange bare ser på bil som et fremkomstmiddel og en nødvendig utgiftspost, kan jeg ta meg i å bli betatt av god design og få halverotiske opplevelser av rasekatter produsert i Lombardiet i Nord-Italia eller på utvalgte steder i Tyskland og på de Britiske øyer. Favoritten av mer oppnåelige merker har alltid vært Alfa Romeo. Mens andre velger bil ut i fra rasjonelle betraktninger som driftsikkerhet og økonomi, har jeg blitt verliebt og er dømt til et evig ulykkelig kjærlighetsforhold til dette noe obskure Italienske merket sett med Norske øyne.

Som petrofil er jeg nok litt over gjennomsnittet oppmerksom på andre biler i trafikken. Alfa-førere hilser til andre Alfistaer i trafikken, og det er ikke så mange av oss. Jeg bor selv rett vest for Oslo i det området av landet hvor tettheten av oss er størst, men er opprinnelig en enkel gutt fra langt nord for folkeskikken. Sist jeg satte meg bak rattet og kjørte fra Bærum og opp til slektas hjemstavn på yttersiden av Vesterålen møtte jeg fire Alfaer på turen, alle hilste selvfølgelig som medsammensvorne i landeveiens frimureri som eierskap i en Alfa Romeo er.

En petrofil oppholder seg av åpenbare grunner mer i bil enn nødvendig og skjeler alltid til andre bilmerker og sjåførenes atferd. Det er nu en gang slik at selv om man mener å ha funnet drømmekvinnen så slutter man jo ikke helt å se på jenter. Det er selvfølgelig livsfarlig å generalisere, men man kan ofte se endel mønstre og ha mer eller mindre velfunderte belegg for å hevde ting om eiere av enkelte merker.
Som sagt bor jeg litt vest for Oslo og i den delen av landet hvor såkalte prestisjemerker er sterkest representert. Med en Ferrari, Maserati og Bentley forhandler rett borti veien og sjeldent mye klassikere som luftes på søndagene er jackpot-gevinsten i Lotto forlengst bortdisponert i undertegnedes dagdrømmer.

Da jeg periodisk har brukt bil til og fra jobb her har jeg sett noen påfallende mønster dog, som også lar seg bekrefte statistisk. Menn pluss minus førti i tyske statusbiler eier ikke trafikkultur og opptrer ofte bøllete. Her kaller vi dem bare audioter. Du kan se dem komme i sladrespeilet i rushtrafikken der de vipper med tåkelysene, henger på hornet, kjører forbi i kollektivfeltet og nødbremser foran vedkommende de kjørte forbi for å "straffe" ham for ikke å ha lagt seg inn før og sluppet dem forbi. Som oftest skal de av på neste avkjøring, og all viraken sparte dem cirka 2 sekunder sammenlignet med om de bare fløt med.

En annen gjenganger er under full stillstand i alle filer under rushet. Mens man står der og smådupper på tomgang med muzak på radioen og seksuelle fantasier om ei på jobb på netthinnen, ser man en skikkelig lekkerbisken av merket Bentley komme sigende på skulderen i 70-80. Et ikke ukjent fenomen etter at en herværende fisker flyttet ut på landet her ute. Har man råd til å kjøpe bil til tre millioner har man saktens råd til å betale boten. Mens andre dødelige etterlever lover og regler etter beste evne utifra respekt for loven, kan de mer velstående av oss bedrive en prising av tiden sin da de synes å være hevet over loven i motsetning til oss. Vi ser det når de trenger å avlegge båtførerprøver, ved byggetillatelser eller i rushtrafikken.

En periode jobbet jeg på Stortinget. Det er parkeringsrestriksjoner rundt selve Stortingsbygningen. Dette dels av sikkerhetshensyn, dels av traffikkale hensyn. Hver morgen i januar sto der en lekker Maserati Spider parkert på baksiden midt i gaten. Et kunstverk med noe av det ypperste man kan frembringe av design og teknologi når bidragsyterne heter Maserati, Pininfarina, Ferrari og Alfa Romeo. Selv er det langt utenfor min rekkevidde å drømme om bil nummer tre i prisklassen over to millioner. Så det forklarer sikkert også hvorfor det aldri falt meg inn å parkere akkurat der, men tok toget til jobb mens jeg ventet lojalt på opprykk til fast plass i Stortingsgarasjen som jo primært er forbeholdt representantene og ikke oss kulier.

Dog sluttet det aldri å forundre meg at Maseratien fikk stå. Dag etter dag. Hadde jeg kommet skranglende med en ti år gammel Alfa hadde jeg nok måttet ty til Tore på Sporet for å lokalisere godbilen ved arbeidsdagens slutt. Med mindre jeg hadde blitt forstyrret når Spesialkommandoen nøytraliserte bombetrusselen. Ikke bare synes der å være en sammenheng mellom respekt for regler, og kjøpekraft. Der synes også å være en sammenheng mellom håndhevelse av regler og kjøpekraft hos overtrederen. Hva mere er, der synes å være en presumsjon om at terrorister ikke har god nok smak til å stjele en Maserati og bruke den som bombe mot nasjonalforsamlingen. Dette forutsetter jo at ikke politiet visste hvem overtrederen var, og så i gjennom fingrene med overtredelsen. Men det er vel ikke spesiellt sansynlig? Vi praktiserer jo likhet for loven her på berget, om enn at noen kanskje er litt likere enn andre?

Nu er ikke dette et nytt fenomen. Jeg ser det stadig her uti Bærum. Politiet besværer seg over at der en patruljebil traffikerer hjem overstadig berusede tenåringer, får de kjeft av foreldrene fordi de har kommet i uniformert bil. Der ungdommen forbryter seg stiller foreldre med advokat og er mer opptatt av å unngå at ungene får noe på rullebladet som kan medføre komplikasjoner når de skal bli børsmeglere eller advokater, enn at de rent faktisk har gjort noe galt.

Russen her ute utstyres med busser og innleide sjåfører og triller rundt i villastrøkene nattestid med disse mobile diskotekene i minst fem samfulle uker. Sjåførene har i tråd med arbeidsmiljøloven hørselsvern og parkerer ofte rett ved oppkjørselen min for å lufte slyngelen i godtfolks hager med fullt trykk på anlegget. Livet i Bærum er helt fortreffelig det. Ingenting er som å høre på dance på 130 decibel hver natt i april og mai for deretter å forville seg ut etter morgenavisen med en have full av ekskrementer og tomgods. Bussene er lett gjenkjennelige og gjengangere. De har sine faste oppstillingsplasser bare et par steinkast unna, da de færreste villaene her ute har plass til en buss i oppkjørselen i en gate hvor en tomt på 600 kvadrat starter på et par millioner.
Ringer man politiet kvier de seg, rett nok har de hjemmel for å stoppe dem og liketil inndra sjåførens førerkort. Men ærlig talt, man kan da ikke gjøre slikt. Man riskerer at foreldrene er partnere i opptil flere av forretningsadvokatfirmaene på Aker Brygge, og før man vet ordet av det stiller de med flere forsvarere enn i NOKAS-saken i hva som i mitt hjemlige Harstad ville ha vært en kurant ileggelse av forelegg.

Politijuristen er jo gjerne selv oppvokst i området og bare ute i fullmektigpraksis før veien til Aker Brygge og partnerskap i Bahr eller Thommesen, Krefting, Greve og Lund skal gås. Det at man dermed bedriver klassejustis får heller bare stå sin prøve. Det at folk i periferien får rulleblad for ting man ignorerer i Bærum skulle da bare mangle. Det er jo Bærum som før på resten av landet skal man tro ordfører Odd Reinsfelt, og det skal man vel. Høyrefolk pleier jo å ha innsikt i verdiskapning og næringskjeder. Det er jo derfor de fleste av dem lever av å selge tjenestene sine til fellesskapet der jeg kommer fra.

Gatene rundt her har alle fartsgrense 40 kilometer i timen. Dette da det er Bærums tettest befolkede område og skoleveier. På kveldstid brukes de av andre petrofile som tester ut bloddopede muskelbiler av typen Nissan Skyline, modifiserte Mitsubishi 3000 GT, BMW M3 og M5, Porsche og ulike andre verstingbiler. De har tydeligvis laget seg en løype hvor de kjører en runde på en 3-4 kilometer og klokker rundetidene. Det er samme bilene som har holdt på siste halvåret og det er organisert da de kan observeres stående på Statoil i Sandvika og klokke hverandre inn og ut når de holder på.

Ingenting er som å sitte på balkongen med et glass og se biler med 400 gamper eller mer prøve å sette fartsrekorder på sløyfa mens de foretar hasardiøse forbikjøringer på sinker som bare ligger en 30-40 over fartsgrensen på ynkelige 40. Ubetalelig er ansiktsutrykkene på folk som skvetter ut av fotgjengeroverganger når godgutta kommer med vrælende turbolyd og dobbeltklutchinger. Jeg trenger ikke dra til Rudskogen, jeg har det rett utenfor stuedøra og jeg er bare 18 minutter fra Karl Johan.

Naboen ringte politiet og klaget da han ikke var særlig begeistret for hva han kalte grassatkjøring. Han mente visst at det ikke lå til rette for gateløp her i strøket da han har unger som går i skole og ferdes tidvis gatelangs om kveldene på vei til eller fra aktiviteter. Ham om det. Uansett så observerte jeg politiet avholde fartskontroll her for noen uker siden. Heldigvis gjorde de dette midt på ettermiddagen når trafikktettheten er så høy at det skal et mirakel til for å oppnå fartsgrensen. Så det løste seg uansett til det beste. Ingen ble tatt. Politiet kan notere at der ikke er trafikkovertredelser å snakke om i området, og slapp å ta ut overtidsmidler ved å gjøre dette på kveldstid, og godgutta som har brukt en mill eller mer på hobbyen sin slapp å finne seg noe annet å gjøre men kan uforstyrret holde på med sitt. Det hadde jo vært for jævlig om en av dem skulle blitt tatt og de hadde blitt fordrevet til å gjøre slikt på lukket bane eller utenfor tettbygde strøk. Da måtte de jo kjørt et stykke før de kunne tatt den helt ut. Nu skal der sies at naboen er ikke helt fornøyd, gledesdreperen!

Sant å si vet jeg ikke helt hva jeg egentlig mener om alt dette. Rett nok er jeg petrofil, men jeg er som sagt også en litt enkel gutt fra landet. Vissheten om at jeg nok aldri vil få råd til alle disse verstingbilene gnager meg. Det gnager meg også at jeg risikerer straff for ting de som har mer penger enn meg slipper unna med. Det gnager meg mindre at jeg neppe hadde kjøpt dem om jeg skulle slumpet til å ha råd. Jeg er mer tilbøyelig til å skaffe meg en eller to halvgamle Alfaer til og gi dem et kjærlig hjem som de fremste uttrykk for ypperlig industridesign og teknologisk innovasjon som jeg synes de er.

Nu er jeg svak for en tidløs Britisk dame også da. Selv om Maserati Quatroporte er noe av det vakreste som er laget i segmentet sportslimousin som er tilgjengelig med sin 4.7 liters V10 som yter 430 hester er jeg muligens hakket svakere for Jaguars XJR med sin kompressorladete 4.2 liter og 394 hester. Jaguaren er da også en million billigere enn sin Italienske konkurent, og hadde jeg hatt 3 millioner frister det mer med en jaguar og et staselig hus i vakre Vesterålen enn en Maserati og en hybel i Bærum.

Britene er kanskje ikke like innovative som Italienerne, men de har litt mer fartstid på satt eleganse, og XJR er en ulv i fåreklær, eller i det minste i ulastelig antrekk. Kun kjennere skiller den fra ordinære XJ som kun yter puslete 237 hester og deromkring, men XJR flytter de godt over to tonnene fra null til hundre på rett i overkant av 5 sekunder med automatkasse.

Jeg så en slik i ettermiddag under min daglige spasertur ned til Slependenrenna. Det vil si, jeg hørte den først der den vrengte seg rundt svingen i 40 sonen øverst i Slependveien. Den har en høyst karakteristisk lyd på høyt turtall på grunn av sitt volum og sin kompressor. Følgelig påkalte den min oppmerkssomhet, og ikke helt unge Steinsvik fikk ståpels av avundssjuke og fryd der den halset helt ut på registeret ned Slependveien. Der er undertegnede selv yderst påpasselig med farten da Alfaen lett kan knuses selv under fartsgrensen, da enhver bil med stivt sportsunderstell opplever å bunne i fartsdemperen konstruert i Helvete nederst i bakken.

Designet på en Jaguar XJR? Utenomjordisk! Prisen på en Jaguar XJR? Uoppnåelig! Lyden av en Jaguar XJR på høyt turtall? Ubeskrivelig! Lyden av en Jaguar XJR knele i en fartsdump i over tre ganger fartsgrensen i en 40 sone? Ubetalelig!

En besværlig mullah

I likhet med mange andre satte jeg av tre kvarter torsdags kveld til å se NBCs nye reality-dokumentar "Wanted" på TV2. Når sant skal sies synes jeg det var en usansynlig pinlig smørje, jeg krympet meg og slet som om jeg så århundrets kalkun. Hadde det ikke vært for at det utga seg for å være en dokumentar og Krekars avskyelige uttalelser henimot slutten ville jeg ha rangert det som å ha underholdningsverdi et sted mellom Kill Buljo og en gammel Delta Force film med Chuck Norris. For å gjøre mediekritikerne i NY-Times sine ord til mine "NBC News is letting reality-show aesthetics get in the way of journalism." http://www.nytimes.com/2009/07/20/arts/television/20wanted.html?_r=3&scp=1&sq=Mulla%20Krekar&st=cse

Mellom dramatiske lydeffeter og pinlige rigginger av ulovlig overvåknigsutstyr og overveielser om å kidnappe mullahen, var det satt av tid til noen få intervjuer av noen av våre mest fremtredende parlamentarikere, begge selvfølgelig fra det partiet som er mest avhengig av at mullahens tilstedeværelse på indre Oslo øst varer lengst mulig, og ihvertfall til over valget i september. Disse blir begge forelagt en skriftlig erklæring fra en funksjonær i den Kurdiske forvaltningen i nord-Irak og tar dette som et sannhetsbevis for at Krekar kan utleveres til Irak uten risiko for tortur og dødsstraff, hvilket er en forutsetning for utlevering skal vi ikke bryte våre folkerettslige forpliktelser etter eksempelvis den europeiske menneskerettighetskonvensjon.

La gå at Siv Jensen og Carl I. Hagen ikke har fått med seg at en slik erklæring fra en byråkrat i Kirkuk ikke er mer verdt enn en slik erklæring fra en parkeringsvakt i Basra, de er jo i god tro da mannen også er fetter av Iraks president, og en rettsstat hvor slike slektskap gir erklæringer mer rettslig tyngde er jo definitivt betryggende må vite! Nu er normalen i diplomatiske kretser at sentrale myndigheter i et land samtaler med sentrale myndigheter i et annet land (les UD med UD, etc). Det absurde i at opposisjonelle parlamentarikere forhandler utleveringsavtaler med regionale funksjonærer med journalister som mellommenn er vel neppe en ny praksis partiet vil innføre etter en eventuell valgseier og må vel kanskje heller tilskrives at partiet ikke har erfaring fra annet enn å være i opposisjon.

Nu kan det være at FrP i sitt stille sinn innser at en slik utlevering ikke er så kurant som de hevder. Følgelig helgarderer de i andre sammenhenger hva Mullahen angår. I påvente av en utlevering innen 100 dager etter en regjeringsdannelse av partiet etter valget, skal de uansett sette mannen i "forvaring". Begrepsbruken er interressant og også noe avslørende. Forvaring er ikke et tilfeldig valgt uttrykk. Forvaring er en straffesanksjon etter straffelovens § 15. En sanksjon brukt i stedet for fengselsstraff. Dette vet partiet og gjentar dette til tross stadig. Hvorfor henger jeg meg opp i dette kan noen lure? Grunnen er så enkel at det man sier er at man vil bruke en strafferettslig sanksjon mot et enkeltindivid bare man vinner valget. Et enkeltindivid som er etterforsket av norsk politi og ikke funnet å ha begått noe straffbart forhold som gir hjemmel for pådømmelse i en norsk domstol. FrP vil med andre ord, som noe av det første de gjør når de får makten, fengsle en person i strid med norsk lov og flere hundre års rettstradisjon, noe de selv eksplisitt sier de vil verne om i sitt eget prinsipp-program.

FrP sier med andre ord at de vil straffe mennesker som ikke har gjort noe ulovlig fordi de ikke liker dem, gi blaffen i at man ikke har lovhjemler, Stortinget lager selv lover, og FrP signaliserer vilje til å sørge for at passende lover uansett blir laget, om enn med tilbakevirkende kraft og i strid med Grunnloven, for å få satt denne Krekaren i forvaring.

Nu er jeg blant de første til å ønske Krekar god tur hjem og ser frem til at han får sin tilmålte tid i retten i Kirkuk eller Bagdad. Jeg har ingen illusjoner hva mannen angår, men vi kan ikke omkalfatrere over 200 års liberal rettstradisjon og legalitetsprinsippet bare for å fremskynde den dagen slik FrP ivrer etter. Videre finner jeg det nesten litt søtt at nettopp FrP engasjerer seg så sterkt i nettopp denne enkeltsaken. Dette av flere grunner. FrP har ihvertfall siden valgkampen i 1987 messet om at de eneste de vil gi innpass i riket er kvoteflyktninger fra FN. Krekar kom hit i 1991 som, ja dere gjetter riktig, kvoteflyktning fra FN. Føy til FrPs formulering i sitt eget prinsipp-program om at "bare de som har et reellt behov for beskyttelse i henhold til Flyktningkonvensjonen får bli i Norge." Tillat meg et retorisk spørsmål; Er det tvilsomt at Krekar har et reellt beskyttelsesbehov? Sist jeg sjekket var det ikke så rent få som ønsket ham av dage på det ene eller andre viset.

Jeg innrømmer at jeg har stemt på dette partiet selv ved noen anledninger. Dog må jeg erkjenne at de signalene som kommer derfra den siste tiden skremmer meg. Hvor mye jeg enn ønsker å se de rød-grønne stemple ut i midten av september, er jeg i aller høyeste grad betenkt ved tanken på at de som står klar til å stemple inn vil innføre en lovgivningspraksis som til forveksling ligner de tilnærmet rettsløse tilstandene vi hadde i vårt ulykksalige landssvikoppgjør etter siste krig, med vilkårlige fengslinger og straffedommer med tilbakevirkende kraft diktert av politikere og verifisert av domsstolene.

Nu er det nok en stor sansynlighet for at så aldri vil skje selv om partiet skulle vinne valget. Da de formodningsvis bare fisker etter stemmer og håper velgerne ikke vet bedre. Men etter mitt skjønn gjør det ikke saken noe bedre, snarere tvert i mot...