Den fjerde statsmakts endelikt?

Syttende mai er for mange en kilde til refleksjon. Man stopper opp litt og tenker over hvor heldige vi tross alt er her til lands og hvor fremsynte de unge menn av borgerskapet som møttes på Eidsvold våren 1814 faktisk var. Arven fra Eidsvold er viktig for oss Nordmenn selv om mange etterhvert synes distansert fra den mellom iskremen, barnetoget, gassballongene og russens ablegøyer. Disse menn i tyveårene ga oss en av verdens mest progressive forfatninger i sin samtid, en forfatning som har stått seg i snart 200 år.

Jeg skal ikke dvele så mye ved Grunnloven, som overskriften antyder er mitt tema pressen. Dog er der en link til Grunnloven her. Grunnloven knesatte maktfordelingsprinsippet, vi fikk en tredeling og dermed tre statsmakter. Den lovgivende, den utøvende og den dømmende. Etterhvert fikk vi en forestilling om pressen som den fjerde statsmakt. Dette med utgangspunkt i Grunnlovens §100 som sa at «Trykkefrihet bør finne sted». Man grunnlovsfestet ytringsfrihet. Dette ble etterhvert tatt til inntekt for at en kritisk presse hadde et særskilt vern og en særskilt rolle i å gå makten nærmere etter i sømmene. Derav forestillinger om kildevern og lignende.

Et levende demokrati trenger en kritisk og oppegående presse. Ikke bare fordi pressen selv driver gravende journalistikk, men også fordi pressen i større og større grad har blitt premissleverandør i samfunnsdebatten og også er arena for den samme. Flere fulgte Holmgang enn Odelstingsdebatter, flere leser innleggspalter i lokalavisene enn partiprogrammer. Dette gir pressen betydelig makt. Med makt følger som regel også ansvar. Pressen synes ikke i nevneverdig grad å ta sitt ansvar alvorlig.

En drøy påstand? Jeg erter muligens på meg mine venner i pressen her så la meg utdype hva jeg mener. Nettavisene har anledning til å åpne for debatt under nyhetsartiklene sine og annet stoff. De ønsker som regel debatt da det gir mer trafikk og flere klikk, hvilket gir dem mer annonseinntekter. Derfor kan man diskutere alt fra hvem som filmet i siste toppseriekamp til hvem som skal ut i neste episode av Paradise hotel. Der synes ikke å være grenser for hva man kan åpne for debatt i norske nettaviser. Med et par unntak. Man kan for guds skyld ikke diskutere innvandring eller Islam. Enhver artikkel som på noe som helst vis tangerer emnene er ettertrykkelig og ugjenkallelig stengt for debatt. Selv der artikkelen er omtale av en forsker som tar til orde for debatt om hvorvidt dagens innvandringspolitikk er bærekraftig stenger man muligheten for debatt under.

Nu vil pressen alltid forsvare seg med at de ikke har trykkeplikt. Selv om vi har ytringsfrihet er det ikke deres oppgave å være en såpekasse gud og hvermann kan klatre opp på for å få utløp for sine mer eller mindre velfunderte betraktninger om hva det enn måtte være. Dette er sant. Gudene skal vite at man ser mye rart i slike debatter der de faktisk tillates. Nu skyldes nok det ikke minst at der gjerne tillates å ytre seg anonymt. Utrolig hvor mye mindre filtrert en ytring er om den fremsettes av et nick enn en identifiserbar person. Verdt å merke seg er at Grunnloven aldri har knesatt en rett til å ytre seg anonymt. Den mulighten gir preseen folk som et utslag av latskap og fordi de vil ha mest mulig innlegg. Dog med unntak for nettopp de to emnene som erfaringsmessig engasjerer mest, innvandring og islam.

Hvorfor er det et svik at pressen ikke tillater debatt om emnene? Vi opplever i vår samtid en massiv folkevandring mot vestens liberale demokratier fra land og kulturkretser uten vår historiske ballast og respekt for de verdier vi feirer nettopp i dag. Siste tiåret har der ankommet over en halv million nye landsmenn til Norge. Ikke siden svartedauden har vi sett en mer dramatisk endring av landets demografi. Dette skjer uten at noen har spurt folket om vi faktisk ønsker det. Dette skjer uten at vi faktisk vet hva vi holder på med. Det vi vet er at i følge statistisk sentralbyrå vil etniske Nordmenn være i mindretall i Oslo innen 2026 hvis man legger til grunn en lineær utvikling, realistisk sett vil det skje før. Allerede i vår levetid vil etniske Nordmenn være i mindretall i Norge. Vil dette påvirke Oslosamfunnet? Vil dette påvirke Norge? Bør vi legge noen føringer for å sikre at utviklingen er bærekraftig? Fuglan veit, Norsk presse synes bare debatten er ubehagelig og vil ikke at den skal finne sted.

Samtidig skjer det en større debatt ute i Europa om utfordringene som kommer på grunn av et politisert Islam. Utfordringer som en rekke muslimske stater også strir med og som har ført til unntakstilstandslignede tilstander i land som Algerie, Egypt etc. Hvor de herskende moderate muslimene frykter for fremveksten av et politisert Islam som står fascismen nært. I menneskerettighetenes hjemland, Frankrike, har dette avstedkommet megen debatt, og de er nu på vei mot et lovforbud mot å bære plagg som uttrykk for Islamisme som eksempelvis hijab og niqab. I Belgia er det allerede vedtatt. Forbud er iverksatt også i en rekke muslimske land. Her hjemme på berget skyver vi debatten under teppet som rasistisk og nekter debatt, som om det å bekjenne seg til en politisk ideologi som stalinisme, nazisme eller islamofascisme hadde noe med genetikk å gjøre. Man kan undres over hvem som egentlig er rasister.

Nu vil media hevde at de tillater et ordskifte da, og tidvis slipper de noen meningsmotstandere til for å krangle slik at de får litt seertall eller lyttere. Eksempelvis er SOS Rasisme en mediayndling som er ettertraktet som representant for de moderate og mer politisk korrekte iblant oss. Hvordan Maoistene og Stalinistene som kuppet SOS Rasisme i 1993 og som nu er under etterforskning for medlemsjuks og grovt bedrageri av tilskuddsmidler fra staten, har klart å selge seg inn som moderate og representative til et samlet Norsk pressekorps med unntak av Dagens Næringsliv er vel en av de større gåter siden konseptet jomfrufødsel først ble lansert. Uansett, googler man «SOS Rasisme» får man 134 000 treff, googler man eksempelvis «Human Etisk Forbund» får man 34 500 treff, så det lønner seg tydeligvis å være mediayndling.

Det kan ihvertfall synes som om media synes hvermansens meninger er besværlige og upassende. I den grad debatt overhodet skal tillates velger man å manipulere debatten ved å gi større rom til avleggere av sekten AKPml enn majoriteten av befolkningen. Dog struper man jo ikke debatten helt av den grunn. Debatten finner uansett sted på ulike nettfora og over matpakkene i lunsjen. Ordskiftet blir ikke nødvendigvis mer reflektert og opplysende av det, snarere tvert i mot. Hva mere er, om media ikke evner å være tilstede i de viktigste ordskiftene i vår tid, så blir media mer og mer irrellevant. Opplagstallene kan tyde på at det ikke er en vinneroppskrift. Når det er sagt kommer ihvertfall ikke jeg til å savne et politisk korrekt media som er mer opptatt av siste krangel i Farmen enn fremtiden til våre barn.

Om hodeplagg og feighet.

FrP fikk i forrige uke nok en gang oppmerksomhet om yndlingsemnet sitt, islam. Partiets leder, Siv Jensen, tok i sin tale til partiets landsstyre til orde for et forbud mot heldekkende hodeplagg som burka og niqab i det offentlige rom. I debatten som har fulgt i etterkant har forbudskravet blitt utvidet til også å gjelde hijab, ihvertfall i skoler.

Burka er et kulturelt plagg uten forankring i islam. Niqab er heller ikke et plagg forankret i koranen. Hva hijab angår er det et moderne plagg som ikke heller har noen forankring i koranen. Plagget ble skapt av det Muslimske Broderskapet i Egypt på femtitallet og er en politisk uniformering for politisert islam, en politisk retning som har mange likhetstrekk med fascisme og nazisme. Hijab fikk en større utbredelse etter den islamske revolusjonen i Iran i 1979, og plagget er forbudt i en rekke moderate og sekulære muslimske stater.

Felles for alle plaggene er at de tildekker kvinnen og av mange konservative muslimer anses i tråd med koranens beskrivelser av syndefallet og passusene om at kvinner skal tildekke sin skam. Å tvinge barn til å bære disse er med andre ord en seksualisering av små unger. De skal tildekkes fordi de er sexobjekter. I et samfunn hvor vi har fokus på å la barn være barn, er en seksualisering av barn i førskolealder problematisk selv om de som gjør dette bekjenner seg til en profets lære, som selv fullbyrdet ekteskap med niåringer etter å ha giftet seg med dem når de var seks.

Ikke uventet har utspillet avstedkommet debatt. Noe mer uventet er det at både Ap-nestleder Helga Pedersen og Oslo SV-leder Heikki Holmås har åpnet for å se på et forbud. SV-leder Kristin Halvorsen synes heller ikke jenter i barneskolen bør ha hijab, men mener ikke at forbud nødvendigvis er veien å gå. Befriende er det ihvertfall at politikere på tvers av partigrensene ser på sakens realiteter og ikke går i de vanlige skyttergravene og skriker rasist bare fordi initiativet kommer fra Jensen.

Saken har også ført til splittelse internt i FrP. Partiets utmerkede vara-ordfører i Drammen, Freddy Hoffman, går mot partiets ledelse i saken. For et parti som beskriver seg som liberalister vil aldri inngripen i godtfolks privatssfære skje uten megen støy og debatt.

Til slutt måtte etterhvert politisk ledelse i Arbeiderpartiet mene noe om dette. Spesiellt var det at Statsministeren selv for en gangs skyld åpnet munnen. Normalt sender han jo Jonas Gahr Støre til å mene noe når det tangerer islam, eksempelvis i Muhammedkarikatur-stridene eller for å imøtegå avskyelige uttalelser fra en forstyrret Larviksmann. Som om alt som hadde med Islam å gjøre var et utenrikspolitisk problem, selv når det skjer på Tøyen eller ved Lågen.

Vi har en Statsminister som beskyldes for fraværenhet og for å være konfliktsky av forhenværende medarbeidere. Sjeldent ser vi det mer synlig enn i problemstillinger rundt innvandring og integrering. Når nu Statsministeren for en sjelden gangs skyld faktisk kommer på banen i en vanskelig sak, bekrefter han bare beskyldningene om feighet.

Stoltenberg erkjenner at plaggene er problematiske. Han er åpen for at man kanskje bør forby dem. Men han vil overlate til hver enkelt kommune eller skole å iverksette forbud. Hørte jeg noen si politisk ledelse? Det vi her ser er en Statsminister som vil ha begge deler. Han vil ha støtten fra skeptikerne, men han vil ikke tråkke muslimske mørkemenn på tærne.

Hva blir det faktiske resultatet av Stoltenbergs løsning? Kommuner og skoler med lav andel muslimske innbyggere kan innføre forbud, men hvorfor skulle de? Ikke akkurat som om behovet for et forbud er der når ingen uansett bruker plaggene. I den grad man innfører forbud, vil de som det betyr mye for å kunne påtvinge plaggene andre, uansett bare flytte til en kommune eller skole hvor der ikke er forbud. Kommuner hvor mange bruker plaggene vil man ikke tørre å innføre forbud i. Da det vil kunne medføre opptøyer og ramaskrik. Resultatet vil bli at man i realiteten foretar en etnisk rensing. De problemene man har allerede i dag med høy fremmedkulturell tetthet på noen skoler og ingen på andre, vil bli selvforsterkende med Statsministerens løsning. Vestkantskoler uten innvandrere vil innføre forbud for å slippe innvandrere, østkantskoler med 95 prosent av fremmedkulturell bakgrunn vil ikke tørre å innføre forbud av frykt for rektors liv og helse.

Det hadde vært en ærlig sak om Statsministeren inntok det standpunkt at han ville forsvare individets valgfrihet, selv om det åpenbart her er snakk om at den valgfrihet man i så fall forsvarer er mannens valgfrihet på vegne av kvinnen. Men Statsministeren velger her den mest prinsippløse og ynkeligste veien ut av dilemmaet. Stoltenbergs løsning er ikke en oppskrift på annet enn sterkere segregering. Den er feig, et utslag av unnfallenhet og tjener ham ikke til ære. Nok en gang ser vi at toleransens selvoppnevnte forsvarere lettest tolererer det utålelige.