Den fjerde statsmakts endelikt?

Syttende mai er for mange en kilde til refleksjon. Man stopper opp litt og tenker over hvor heldige vi tross alt er her til lands og hvor fremsynte de unge menn av borgerskapet som møttes på Eidsvold våren 1814 faktisk var. Arven fra Eidsvold er viktig for oss Nordmenn selv om mange etterhvert synes distansert fra den mellom iskremen, barnetoget, gassballongene og russens ablegøyer. Disse menn i tyveårene ga oss en av verdens mest progressive forfatninger i sin samtid, en forfatning som har stått seg i snart 200 år.

Jeg skal ikke dvele så mye ved Grunnloven, som overskriften antyder er mitt tema pressen. Dog er der en link til Grunnloven her. Grunnloven knesatte maktfordelingsprinsippet, vi fikk en tredeling og dermed tre statsmakter. Den lovgivende, den utøvende og den dømmende. Etterhvert fikk vi en forestilling om pressen som den fjerde statsmakt. Dette med utgangspunkt i Grunnlovens §100 som sa at «Trykkefrihet bør finne sted». Man grunnlovsfestet ytringsfrihet. Dette ble etterhvert tatt til inntekt for at en kritisk presse hadde et særskilt vern og en særskilt rolle i å gå makten nærmere etter i sømmene. Derav forestillinger om kildevern og lignende.

Et levende demokrati trenger en kritisk og oppegående presse. Ikke bare fordi pressen selv driver gravende journalistikk, men også fordi pressen i større og større grad har blitt premissleverandør i samfunnsdebatten og også er arena for den samme. Flere fulgte Holmgang enn Odelstingsdebatter, flere leser innleggspalter i lokalavisene enn partiprogrammer. Dette gir pressen betydelig makt. Med makt følger som regel også ansvar. Pressen synes ikke i nevneverdig grad å ta sitt ansvar alvorlig.

En drøy påstand? Jeg erter muligens på meg mine venner i pressen her så la meg utdype hva jeg mener. Nettavisene har anledning til å åpne for debatt under nyhetsartiklene sine og annet stoff. De ønsker som regel debatt da det gir mer trafikk og flere klikk, hvilket gir dem mer annonseinntekter. Derfor kan man diskutere alt fra hvem som filmet i siste toppseriekamp til hvem som skal ut i neste episode av Paradise hotel. Der synes ikke å være grenser for hva man kan åpne for debatt i norske nettaviser. Med et par unntak. Man kan for guds skyld ikke diskutere innvandring eller Islam. Enhver artikkel som på noe som helst vis tangerer emnene er ettertrykkelig og ugjenkallelig stengt for debatt. Selv der artikkelen er omtale av en forsker som tar til orde for debatt om hvorvidt dagens innvandringspolitikk er bærekraftig stenger man muligheten for debatt under.

Nu vil pressen alltid forsvare seg med at de ikke har trykkeplikt. Selv om vi har ytringsfrihet er det ikke deres oppgave å være en såpekasse gud og hvermann kan klatre opp på for å få utløp for sine mer eller mindre velfunderte betraktninger om hva det enn måtte være. Dette er sant. Gudene skal vite at man ser mye rart i slike debatter der de faktisk tillates. Nu skyldes nok det ikke minst at der gjerne tillates å ytre seg anonymt. Utrolig hvor mye mindre filtrert en ytring er om den fremsettes av et nick enn en identifiserbar person. Verdt å merke seg er at Grunnloven aldri har knesatt en rett til å ytre seg anonymt. Den mulighten gir preseen folk som et utslag av latskap og fordi de vil ha mest mulig innlegg. Dog med unntak for nettopp de to emnene som erfaringsmessig engasjerer mest, innvandring og islam.

Hvorfor er det et svik at pressen ikke tillater debatt om emnene? Vi opplever i vår samtid en massiv folkevandring mot vestens liberale demokratier fra land og kulturkretser uten vår historiske ballast og respekt for de verdier vi feirer nettopp i dag. Siste tiåret har der ankommet over en halv million nye landsmenn til Norge. Ikke siden svartedauden har vi sett en mer dramatisk endring av landets demografi. Dette skjer uten at noen har spurt folket om vi faktisk ønsker det. Dette skjer uten at vi faktisk vet hva vi holder på med. Det vi vet er at i følge statistisk sentralbyrå vil etniske Nordmenn være i mindretall i Oslo innen 2026 hvis man legger til grunn en lineær utvikling, realistisk sett vil det skje før. Allerede i vår levetid vil etniske Nordmenn være i mindretall i Norge. Vil dette påvirke Oslosamfunnet? Vil dette påvirke Norge? Bør vi legge noen føringer for å sikre at utviklingen er bærekraftig? Fuglan veit, Norsk presse synes bare debatten er ubehagelig og vil ikke at den skal finne sted.

Samtidig skjer det en større debatt ute i Europa om utfordringene som kommer på grunn av et politisert Islam. Utfordringer som en rekke muslimske stater også strir med og som har ført til unntakstilstandslignede tilstander i land som Algerie, Egypt etc. Hvor de herskende moderate muslimene frykter for fremveksten av et politisert Islam som står fascismen nært. I menneskerettighetenes hjemland, Frankrike, har dette avstedkommet megen debatt, og de er nu på vei mot et lovforbud mot å bære plagg som uttrykk for Islamisme som eksempelvis hijab og niqab. I Belgia er det allerede vedtatt. Forbud er iverksatt også i en rekke muslimske land. Her hjemme på berget skyver vi debatten under teppet som rasistisk og nekter debatt, som om det å bekjenne seg til en politisk ideologi som stalinisme, nazisme eller islamofascisme hadde noe med genetikk å gjøre. Man kan undres over hvem som egentlig er rasister.

Nu vil media hevde at de tillater et ordskifte da, og tidvis slipper de noen meningsmotstandere til for å krangle slik at de får litt seertall eller lyttere. Eksempelvis er SOS Rasisme en mediayndling som er ettertraktet som representant for de moderate og mer politisk korrekte iblant oss. Hvordan Maoistene og Stalinistene som kuppet SOS Rasisme i 1993 og som nu er under etterforskning for medlemsjuks og grovt bedrageri av tilskuddsmidler fra staten, har klart å selge seg inn som moderate og representative til et samlet Norsk pressekorps med unntak av Dagens Næringsliv er vel en av de større gåter siden konseptet jomfrufødsel først ble lansert. Uansett, googler man «SOS Rasisme» får man 134 000 treff, googler man eksempelvis «Human Etisk Forbund» får man 34 500 treff, så det lønner seg tydeligvis å være mediayndling.

Det kan ihvertfall synes som om media synes hvermansens meninger er besværlige og upassende. I den grad debatt overhodet skal tillates velger man å manipulere debatten ved å gi større rom til avleggere av sekten AKPml enn majoriteten av befolkningen. Dog struper man jo ikke debatten helt av den grunn. Debatten finner uansett sted på ulike nettfora og over matpakkene i lunsjen. Ordskiftet blir ikke nødvendigvis mer reflektert og opplysende av det, snarere tvert i mot. Hva mere er, om media ikke evner å være tilstede i de viktigste ordskiftene i vår tid, så blir media mer og mer irrellevant. Opplagstallene kan tyde på at det ikke er en vinneroppskrift. Når det er sagt kommer ihvertfall ikke jeg til å savne et politisk korrekt media som er mer opptatt av siste krangel i Farmen enn fremtiden til våre barn.