Om hodeplagg og feighet.

FrP fikk i forrige uke nok en gang oppmerksomhet om yndlingsemnet sitt, islam. Partiets leder, Siv Jensen, tok i sin tale til partiets landsstyre til orde for et forbud mot heldekkende hodeplagg som burka og niqab i det offentlige rom. I debatten som har fulgt i etterkant har forbudskravet blitt utvidet til også å gjelde hijab, ihvertfall i skoler.

Burka er et kulturelt plagg uten forankring i islam. Niqab er heller ikke et plagg forankret i koranen. Hva hijab angår er det et moderne plagg som ikke heller har noen forankring i koranen. Plagget ble skapt av det Muslimske Broderskapet i Egypt på femtitallet og er en politisk uniformering for politisert islam, en politisk retning som har mange likhetstrekk med fascisme og nazisme. Hijab fikk en større utbredelse etter den islamske revolusjonen i Iran i 1979, og plagget er forbudt i en rekke moderate og sekulære muslimske stater.

Felles for alle plaggene er at de tildekker kvinnen og av mange konservative muslimer anses i tråd med koranens beskrivelser av syndefallet og passusene om at kvinner skal tildekke sin skam. Å tvinge barn til å bære disse er med andre ord en seksualisering av små unger. De skal tildekkes fordi de er sexobjekter. I et samfunn hvor vi har fokus på å la barn være barn, er en seksualisering av barn i førskolealder problematisk selv om de som gjør dette bekjenner seg til en profets lære, som selv fullbyrdet ekteskap med niåringer etter å ha giftet seg med dem når de var seks.

Ikke uventet har utspillet avstedkommet debatt. Noe mer uventet er det at både Ap-nestleder Helga Pedersen og Oslo SV-leder Heikki Holmås har åpnet for å se på et forbud. SV-leder Kristin Halvorsen synes heller ikke jenter i barneskolen bør ha hijab, men mener ikke at forbud nødvendigvis er veien å gå. Befriende er det ihvertfall at politikere på tvers av partigrensene ser på sakens realiteter og ikke går i de vanlige skyttergravene og skriker rasist bare fordi initiativet kommer fra Jensen.

Saken har også ført til splittelse internt i FrP. Partiets utmerkede vara-ordfører i Drammen, Freddy Hoffman, går mot partiets ledelse i saken. For et parti som beskriver seg som liberalister vil aldri inngripen i godtfolks privatssfære skje uten megen støy og debatt.

Til slutt måtte etterhvert politisk ledelse i Arbeiderpartiet mene noe om dette. Spesiellt var det at Statsministeren selv for en gangs skyld åpnet munnen. Normalt sender han jo Jonas Gahr Støre til å mene noe når det tangerer islam, eksempelvis i Muhammedkarikatur-stridene eller for å imøtegå avskyelige uttalelser fra en forstyrret Larviksmann. Som om alt som hadde med Islam å gjøre var et utenrikspolitisk problem, selv når det skjer på Tøyen eller ved Lågen.

Vi har en Statsminister som beskyldes for fraværenhet og for å være konfliktsky av forhenværende medarbeidere. Sjeldent ser vi det mer synlig enn i problemstillinger rundt innvandring og integrering. Når nu Statsministeren for en sjelden gangs skyld faktisk kommer på banen i en vanskelig sak, bekrefter han bare beskyldningene om feighet.

Stoltenberg erkjenner at plaggene er problematiske. Han er åpen for at man kanskje bør forby dem. Men han vil overlate til hver enkelt kommune eller skole å iverksette forbud. Hørte jeg noen si politisk ledelse? Det vi her ser er en Statsminister som vil ha begge deler. Han vil ha støtten fra skeptikerne, men han vil ikke tråkke muslimske mørkemenn på tærne.

Hva blir det faktiske resultatet av Stoltenbergs løsning? Kommuner og skoler med lav andel muslimske innbyggere kan innføre forbud, men hvorfor skulle de? Ikke akkurat som om behovet for et forbud er der når ingen uansett bruker plaggene. I den grad man innfører forbud, vil de som det betyr mye for å kunne påtvinge plaggene andre, uansett bare flytte til en kommune eller skole hvor der ikke er forbud. Kommuner hvor mange bruker plaggene vil man ikke tørre å innføre forbud i. Da det vil kunne medføre opptøyer og ramaskrik. Resultatet vil bli at man i realiteten foretar en etnisk rensing. De problemene man har allerede i dag med høy fremmedkulturell tetthet på noen skoler og ingen på andre, vil bli selvforsterkende med Statsministerens løsning. Vestkantskoler uten innvandrere vil innføre forbud for å slippe innvandrere, østkantskoler med 95 prosent av fremmedkulturell bakgrunn vil ikke tørre å innføre forbud av frykt for rektors liv og helse.

Det hadde vært en ærlig sak om Statsministeren inntok det standpunkt at han ville forsvare individets valgfrihet, selv om det åpenbart her er snakk om at den valgfrihet man i så fall forsvarer er mannens valgfrihet på vegne av kvinnen. Men Statsministeren velger her den mest prinsippløse og ynkeligste veien ut av dilemmaet. Stoltenbergs løsning er ikke en oppskrift på annet enn sterkere segregering. Den er feig, et utslag av unnfallenhet og tjener ham ikke til ære. Nok en gang ser vi at toleransens selvoppnevnte forsvarere lettest tolererer det utålelige.